Person holding red umbrella in rain

Det var bare det jeg ville si.

Jeg betrodde meg en sen kveld til en venninne i Oslo. Vi hadde drukket mer enn fem øl og jeg kjente at tiden var klar. Vi hadde kjent hverandre siden ungdomsskolen og hun var en person jeg så opp til. Sterk, tydelig, og politisk engasjert. Og selvfølgelig et trofast medlem i Kvinnefronten. Jeg hadde hjertet i halsen og frykten i fingertuppene for hva om; hva om hun reiser seg og går? Hva om hun skjeller meg ut? Hva om hun kaster ølen i bakken i raseri? Det er rart hva man kan bli redd for fra folk som sier at de vil redde deg. Hun gjorde ingen av disse tingene, men hun gråt. Jeg ble satt ut og forstod ikke hva som skjedde. Hvorfor var hun ikke sint? Hvorfor gikk hun ikke? Så vi ble sittende en øl til mens hun fortalte meg at jeg alltid kunne ringe henne, og at om jeg trengte penger kunne jeg alltids låne dem fra henne. Jeg gikk hjem med varme i hele kroppen og en tro på at verden kan bli et bedre sted om vi alle bare snakker med hverandre og viser omsorg. Vi må bare få til den gode samtalen, skape forståelse! Neste morgen hadde hun slettet meg fra alle sosiale medier og outet meg til fem av våre felles venner. Hun snakket aldri til meg igjen. Hun gikk forbi meg på gata for noen uker siden. Blikket festet hardt i bakken, munnen stram. Jeg er ikke særlig konfliktsky, men jeg oppsøker heller ikke bråk. Det hender dog at jeg lurer på hvor vi hadde vært hen uten alt dette stigmaet. Uten de harde politiske skillene. Uten alt hore-hatet.