Person holding red umbrella in rain

1 Mai – kan dere høre horene synge

Tidligere i dag skrev jeg på Twitter at “Jeg ser det er mange som oppfordrer til å melde seg inn i fagforeninger i dag, og det er for all del bra. Men ta et sekund og reflekter over at sexarbeidere ikke har den muligheten, fordi arbeidet vi gjør ikke blir sett på som arbeid, men en skade gjort mot samfunnet.”

Folk som selger sex i Norge har ingen fagforening. Det er ulovlig for oss å ha et arbeidsmiljø, i det hele tatt. Om to av oss jobber sammen er det hallikvirksomhet, med alle konsekvenser det kan bringe. Fengsel, deportering, å miste leilighet og barn, og å aldri kunne jobbe med mennesker igjen. Du får ikke jobbe på skole om du er dømt for hallikvirksomhet. Det virker kanskje helt naturlig. Men det er ikke slik at om du i en periode solgte sex for å overleve økonomisk og valgte å jobbe sammen med en annen person, så blir du automatisk et dårlig menneske som ønsker å utnytte andre mennesker og barn. Å være dømt for hallikvirksomhet tar fra deg mange muligheter for fremtidig arbeid, selv om alt du ønsket var å overleve og å være trygg i øyeblikket. Lovverket rammer feil og skiller ikke mellom de som vil utnytte sexarbeidere, og sexarbeidere som jobber sammen for å unngå vold.

Jeg har tidligere jobbet i såkalte “ordnede forhold”, altså på et bordell. Kontrakt, arbeidstid, fastsatt provisjon, lunsjavtale, og andre reguleringer av sexsalg. Jeg tror at mange i arbeiderbevegelsen ser verdien av dette. Samtidig er ikke sexarbeidere ønsket velkommen, verken i kvinnebevegelsen eller arbeiderbevegelsen. Våre bekymringer og ønsker om trygge rammer blir avfeid, stort sett av folk som aldri har satt fot i industrien selv. Det er noe stygt i å selv kjempe for rettigheter, trygge rammer, og overtidsbetaling, men samtidig nekte horene en plass på den samme barrikaden.

Det er også noe stygt i å proklamere at man er mot slaveri, samtidig som man handler hos Amazon og ignorerer at majoriteten av dagens slaver faktisk ikke er i sexindustrien, men i industrier som gagner prisene til det vi konsumerer av mat, drikke, og skjønnhetstjenester. Dette er nok kontroversielt men; om vi først skal stoppe slaveriet, må vi også ende ekteskapet. Der snakker vi om en symbolsk institusjon som handler om historisk eierskap til kvinners kropper, og tvangsekteskap foregår fremdeles verden over. Jeg vet at dette virker som en digresjon, men jeg savner et helhetlig perspektiv om arbeid, rettigheter, og slaveri. Det ønskes arbeidsrettigheter og HMS for lagerarbeidere, fiskere, og folk som plukker frukt, men når det kommer til sexsalg skal det hele utryddes. Vi får det ikke bedre om inntekten vår forsvinner. Dette virker forståelig i andre industrier, men ikke vår.

Sexsalg og kjøp har blitt definert som skadelig for samfunnet. Her er det mye å plukke av. For det første; folk har sex i forskjellige former og av mange grunner. Jeg har venninner som blir med Tinderdates hjem etter noen øl og en pizza. Er dette skadelig for samfunnet? Hvor går grensa for hva som egentlig er “betalt sex”?

Videre så blir kropper solgt og kjøpt under kapitalisme (hei fotball), men det moraliseres kraftig over hvilken kroppsdel som er essensiell for arbeidet som blir utført. At arbeidere på sykehjem må løfte, tørke, trøste, og servere mat er greit. De bruker kroppen på jobb. At jeg bruker delen mellom beina mine på jobb, er ikke greit.

Jeg forstår at sexarbeid ikke er for alle, og jeg vil ikke at noen skal bli tvunget til dette. Jeg vil ikke at noen skal bli tvunget til noen jobb, i det hele tatt. Men uten arbeidsrettigheter må vi jobbe mer, for mindre. Vi må ta kunder vi ikke nødvendigvis vil ha. Dette har blitt veldig tydelig under pandemien. Så lenge vi har et samfunn som i stor grad baserer rettigheter på arbeid, trenger også sexarbeidere arbeidsrettigheter. Kampen for rettigheter har vært lang, men den er langt fra over. Jeg ønsker oss alle muligheten til et trygt og godt arbeidsliv, men for de av oss som selger sex er dette et spørsmål om liv og død, ikke flere feriedager.

Inviter oss med på første mai. La oss få kjempe for fagforeninger og rettigheter, på lik linje som andre arbeidere. Arbeiderbevegelsen vet at sammen er vi sterkere. Da kan vi ikke utelukke de svake i samfunnet.

Syng med, folkens:

“Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes;
mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov”.

Internasjonalen , oversettelse av Olav Kringen.